Inder, svarting eller pakkis?

Ja, når du er indisk og vokser opp i Norge begynner du seriøst å lure på hvem av dem du er etterhvert. Joda, jeg var vel svart som natta da jeg kom til Norge som baby. Fargen var på grensa til svart, øynene var store og svarte. Ja, kanskje jeg var en liten svarting da? Vel, jeg var 3 måneder da jeg kom på sykehus. Da var jeg 1 kilo, og holdt på å dø! Den såkalte mammaen min stakk av etter åtte dager, og jeg var ute av sykehuset etter en måned. Jeg var da fire måneder og bodde på barnehjemmet til jeg var 11 måneder. Da kom jeg til Norge…

 

Jeg var fullt klar over at jeg var annerledes, men mor og far var åpne fra den dagen jeg begynnte å spørre.

– Ja, du er adoptert Hanne. Vi hentet deg i India, og det er derfor du f.eks ikke ligner på oss.

– Hmm, men dere er jo mor og far, har jeg en mor og far i India og da?

– Ja, men de kunne ikke ta vare på deg, så du kom på barnehjem og vi hentet deg der.

Så enkelt kan det forklares, og jeg var glad for å ha endt opp I Norge, nærmere bestemt på Ganddal. Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet var fint etter jeg kom hjem… Jeg var barnehageungen som alltid måtte svare på spørsmål om hvorfor jeg var så himla brun, jeg fikk merkelige blikk etter meg. På skolen ble jeg banka, slått, spyttet på. De tok tingene mine og stakk av med dem. Blikkene var de samme, «du er annerledes», ordene var de samme: neger, inder, svarting, pakkis og alle mulige kreative måter de kunne si dette på. Yep, jeg har hørt alt! Jeg var på toppen av alt den svakeste i klassen, så jeg var et lett offer. Jeg tok ikke igjen, og fikk jeg muligheten hadde de tatt meg før jeg fikk prøvd. Jeg var den som kom redd hjem, ville ikke på skolen neste dag for da tok de meg igjen. Nok en runde med slag, spytting og fysisk vold, de frekke kommentarene på fargen min og at jeg egentlig ikke hørte hjemme her i Norge var bare en bonus. «Dra deg vekk der du kommer fra»

Uansett hva du sier føler jeg meg annerledes her i Norge. Jeg er født i feil land, feil by og har feil farge. Vi går under «de slemme», for som ei lita jente sa til meg for ikke lenge siden: «Pappa sier at sånne som deg ikke er snille» Det finnes dager der jeg skulle ønske jeg var hvit en periode, bare for å slippe blikk og kommentarer…. bare for en liten stund.

Hadde jeg ikke brukt selvironi som et forsvar hadde jeg gått rett i kjelleren for lenge siden. Dette er det såreste punktet jeg har, og på denne måten tar jeg fra folk muligheten til å si en stikkende kommentar. Blikk og kommentarer får jeg selvfølgelig ennå, og det er like vondt hver gang. Jeg har bare blitt ekspert på å skjule det. Faktum er at jeg kun føler meg skikkelig hjemme når jeg er tilbake i India. Der er folk som meg og de ser ikke rart på meg. Jeg er hjemme!

 

Det finnes såklart noen jeg har sluppet inn, som får lov å komme med vitser og kommentarer. De vet veldig godt hvem de er selv,dem jeg ikke øyeblikkelig stenger ute etter en kommentar. Dere gjør hverdagen så mye lettere, og det betyr mer enn dere aner at vi faktisk kan ha humor om noe jeg egentlig synes er såpass sårt!