Inder, svarting eller pakkis – Del 2

Klarte jeg å provosere deg med overskriften? Bra!

Til alle dere som synes det som skjer i USA er helt på tur, og blir overrasket over alle historiene som rasisme som har kommet frem i ettertid…. Jeg må jo bare spørre, er dere seriøst overrasket?  For hvis det stemmer, sier det litt om hvor naive mange er. Rasisme finnes i Norge også, den dag i dag….

Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg er jo adoptert fra India, med andre ord har jeg «feil» farge.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet var fint etter jeg kom til Norge… Jeg var barnehageungen som alltid måtte svare på spørsmål om hvorfor jeg var så himla brun. Jeg fikk merkelige blikk etter meg. På skolen ble jeg banka, slått, spyttet på. De tok tingene mine og stakk av med dem. Blikkene var de samme, «du er annerledes», ordene var de samme: neger, inder, svarting, pakkis og alle mulige kreative måter de kunne si dette på. Yep, jeg har hørt alt! Jeg var på toppen av alt den svakeste i klassen, så jeg var et lett offer. Jeg tok ikke igjen, og fikk jeg muligheten hadde de tatt meg før jeg fikk prøvd. Jeg var den som kom redd hjem, ville ikke på skolen neste dag for da tok de meg igjen. Nok en runde med slag, spytting og fysisk vold, de frekke kommentarene på fargen min og at jeg egentlig ikke hørte hjemme her i Norge var bare en bonus. «Dra deg vekk der du kommer fra»

«Men du, det du sier nå er fra da du var liten… dette skjer jo ikke nå», kan jeg nesten høre deg si….

Uansett hva du sier føler jeg meg annerledes her i Norge. Jeg er født i feil land, feil by og har feil farge. Vi går under «de slemme», for som ei lita jente sa til meg for et par år siden: «Pappa sier at sånne som deg ikke er snille». «Kom deg vekk fra gata mi, din j**la neger»  har jeg hørt flere ganger enn jeg gidder å telle, gjerne i sammenheng med resten av regla jeg allerede har nevnt. Senest forrige uke på vei til butikken var det noen som kasta tomme brusbokser etter meg fra bilen. Jeg må av og til hoppe inn i busker, ut av veien, og ut av synsvinkel for folk kjører faktisk etter meg, med årets glis hvis de er i nærheten av å være nær meg med bilen. Det er nok mest for å skremme meg altså….og det funker! Fornøyde kan de være, for etter sånne hendelser tar det noen dager før jeg går ut igjen. «En mindre svarting på gata, bra jobba!» Faktum er at jeg blir såpass skremt når sånne ting skjer, at jeg faktisk ikke tør å gå ut uten å ha noen med meg…. og nesten ikke da heller. Er så redd for å få flere kommentarer, for det sårer meg mer enn jeg noen gang kommer til å innrømme. Dette er helt klart et av mine mest sårbare punkt… En av de verste jeg noen gang har hørt (for ikke så alt for lenge siden faktisk) var fra noen som visste hva som egentlig skjer med jentebabyer i India… Den personen fikk seg til å si «Kunne ikke bare morra di tatt livet av deg også? Da hadde du ikke trengt å komme hit» Er det rart jeg ikke liker å gå ut…. ?

Det snakkes i disse dager om at vi må bekjempe rasisme, som om det er verdens vanskeligste greie. Egentlig er det veldig lett. Det handler bare om holdningene våre. Å gjøre som Bibelen sier, «Gjøre mot andre det vi vil at de skal gjøre mot oss.» Vil vi egentlig bli hetset pga hudfargen vår… ? Nei, så da gjør vi ikke det mot andre heller. Vi ser istedenfor på hverandre slik Gud skapte oss, perfekte og i Hans bilde.

Det er en vanskelig tanke når du er vant til å bli ledd av på gata, jeg vet…. Og selv om det motstrider hva jeg nettop sa, jeg skulle såååå ønske at jeg var hvit noen ganger. Bare for å slippe alt jeg nå har nevnt…

Møtet med tilgivelsen

Det er vel litt over et år siden jeg skrev om datteren som kom hjem igjen. Etter det gikk prosessene i turbofart. En etter en begynte ting å komme opp til overflaten, ting jeg lenge hadde lagt på is eller fortrengt. Jeg jobbet meg gjennom ganske mye av det, tilgav den ene etter den andre som hadde såret meg på en eller annen måte. Da jeg tilgav de «siste» menneskene husker jeg at jeg pustet lettet ut, nå var jeg ferdig med den verste delen.

Bare for å si det med en gang, dette har ikke vært en enkel reise. Faktisk har det tatt meg mer eller mindre 25 år å komme der jeg har landa nå.

Det var en som sa for noen uker siden at når babyer er en viss alder begynner de å kjenne igjen det trygge. De veit når mamma er i nærheten, de merker når hun ikke er der. Jeg har selv sett det med gråtende babyer som roer seg med en gang mamma eller pappa kommer. De kjenner dem igjen, og veit at nå er de trygge uansett. Men hva da når du ikke hadde den tryggheten det første året. Det er nok veldig forskjellig hvordan det påvirker en. I mitt tilfelle ble jeg et veldig usikkert menneske. Innså for ei stund siden at frykten for å bli sviktet igjen har hindret meg i slippe folk inn i livet (heldigvis har jeg kommet meg på det området).

Jeg tenkte tanken på om jeg skulle tilgitt første personen som hadde ansvaret for meg. Det tok lang tid før jeg klarte å snakke om henne, men det var ikke helt uten litt bitterhet.  Ei lur dame sa en gang at «bitterhet er som å drikke gift å tro at andre tar skade av det». Det er det mye riktig i, for den eneste som ble «skadet» her var meg. Det er en underdrivelse at jeg ikke var helt gira på dette. Jeg husket godt hvor vanskelig det var for meg å skrive brevet til henne i fjor vinter, og jeg var ikke helt klar for å rippe opp i det igjen.

Det var faktisk en bloggpost om tilgivelse som fikk meg på andre tanker. Tanker om at tilgivelse kanskje var noe jeg skule tatt tak i. Well, jeg begynner for alvor å leke med tanken, men det slår meg helt ut. Vil ikke…. orker ikke, var jeg ikke ferdig med dette i fjor da? La det på is i godt over ei uke faktisk og nektet å gjøre noe med det. Helt til nå nylig… uten forvarsel begynte jeg plutselig å se ting litt fra hennes side. (Okey, det har skjedd før også, men jeg har ignorert det. Denne gang ble det så tydelig at jeg ikke klarte det) Jeg fikk se henne, litt som i en drøm faktisk. Hun sa ikke noe, men jeg kunne tydelig se det triste uttrykket hennes. I denne «drømmen» hadde jeg bare lyst å gi henne en klem. Den varte ikke lenge, men jeg var veldig tankefull hele kvelden. Hva i alle dager gjør jeg nå?

Jeg har flere ganger sagt at mine sterkeste møter med Gud ikke har skjedd i kirka, men i en stue. Dette var intet unntak. Jeg snakker med ei som har vært litt «flue på veggen» i prosessen de siste ukene, og denne «drømmen» var tema. Jeg begynner å reflektere litt høyt (noe jeg egentlig ikke liker) og kommer fram til at hvis jeg faktisk ble «gitt bort» for å sjansen til et bedre liv… jeg kan jo ikke være sint for det? Joda, det skjedde ting senere som har vært med å forsterke følelsene mine, men hun kunne jo ikke for det. Jeg vet jo med meg selv at hadde jeg blitt værende i India hadde jeg mest sannsynlig vært død nå. At jeg ble gitt bort reddet faktisk livet mitt. Så begynner jeg å huske et brev vi fikk for mange år siden, ca rett etter jeg kom til Norge. Det de har klart å finne om min biologiske mamma står der, pluss den eneste setningen jeg klarte å huske da: «the fact that she gave up Kalindi was a true act of love»

Og jeg sier (tror jeg) at «hvis dette faktisk stemmer er det jo jeg som trenger tilgivelse for alle tankene jeg har hatt»! Får ikke fullført setningen en gang før det er som om Gud selv kommer og gir meg en skikkelig god klem. Som en bekreftelse på at Han tilgir alle tankene mine. Jeg fikk ha et moment der jeg ble tatt i mot, som et lite barn, av Pappa i himmelen. Et moment der all bitterhet gradvis forsvinner og jeg kan reise meg opp igjen som et helt menneske.

For å sitere han som skrev bloggen om tilgivelse: «Selv om tilgivelsen er gitt, betyr det ikke at alle følelser knyttet til den er vekke. Minnene knyttet til opplevelsene kan fortsatt være vonde. Det som er vekke er de vonde følelsene, hatet og beskyldningene rettet mot den eller de som har gjort deg urett» Det er mye riktig i de setningene. Det vil fortsatt være ting som er vonde i alt, men bitterheten er der ikke lengre.

Så hvem er jeg egentlig nå? I følge papirene mine er jeg uekte (og kanskje uønsket) barn, i hodet er jeg mor og far sin datter. Først og fremst er jeg jenta til Gud, og det kommer jeg alltid til å være!

En update om meg, sykdommen og livet…

I høst fikk jeg, etter veldig mange år med smerter, diagnosen «Psoriasisleddgikt». Hva det innebærer holder jeg ennå på å finne ut av, men i korte trekk vil det jo si mye smerter i kroppen, spesielt i leddene. Det begynte med psoriasis da jeg var liten og fortsatte med mye smerter i kroppen da jeg kom meg til 20-årene. Jeg skjønte lite av det og det samme gjorde legene. Derfor gikk jeg i mange år uten å vite hvorfor jeg hadde så vondt. Først da fingrene mine begynte å hovne opp i fjor vinter våkna legen min. Da skjønte han hva det var, sendte meg videre til en annen lege som er mye bedre enn han på dette, og så var det i gang med behandling og å venne seg til at jeg hadde en kronisk sykdom.

Sånn sett var det veldig greit å få et navn på alt. Å kunne vite hvorfor jeg hadde så vondt, hvorfor jeg ble sliten så fort. Joda, i Haugesund fikk jeg veldig mye informasjon som kunne forklare ca alt! Da legen min etterpå fortalte meg at dette går ikke over med noen piller, men at jeg heller skulle behandles med cellegift «mista jeg hodet»… hadde en miniblackout… Altså, jeg husker ikke at jeg gikk ut til bilen etterpå. Jeg aner ikke hva jeg sa til far da jeg faktisk hadde kommet meg til bilen. Samme hva det er…. du «forsvinner» litt når ordet cellegift kobles inn. Legen sa det ville bli hardt, men at det var en av de beste behandlingsformene de hadde. Jeg bestemte meg for å gi det et forsøk.

Noen uker seinere satt jeg hjemme med første dosen i hånda, det vil si 8 små «søte» tabletter jeg skulle ta en gang i uka på ubestemt tid. Resten av uka skulle jeg gå på folsyre, som skulle motvirke bivirkninger. De som kjenner meg veit at jeg blei dårlig av den første dosen. Jeg var optimist og tenkte at jeg sover av meg det verste den natta, og så går det bedre snart. Jeg mistet matlysten, men tenkte at det kom til å gå over. For å gjøre en lang historie kort her lå jeg strøken i over ei uke, uten å få i meg noe mat, bare litt drikkende. Dose nr 2 måtte utsettes da jeg ikke hadde fått i meg noe mat. Uka etter kom jeg meg litt på beina, det vil si… jeg klarte å være lenge nok ute av senga til å få vaska klær og støvsugd leiligheten. Hver gang jeg prøvde meg på noe mat ble jeg dårlig samme natt. Enten vondt i magen, eller at jeg rista som et jordskjelv av feber og smerter. Fra jeg tok første cellegift til jeg faktisk klarte å spise skikkelig igjen uten å bli syk gikk det over to måneder. Det sier seg selv at jeg var utrolig sliten. Jeg ble redd for å prøve mat igjen, for jeg orka ikke flere netter der jeg var dårlig.

Midt i dette ryker halve identiteten min, altså håret… Det vil si…. jeg mista en del hår, men ikke alt. Jeg kunne sikkert behold det jeg hadde igjen og sett helt okey ut, men det er ikke godt nok for meg. Da jeg hadde stått i dusjen og tetta sluken TO ganger mens jeg vaska håret fikk jeg nok, kom meg ut derfra og klippa av meg resten av håret mens jeg grein. Det var et enormt tap for meg faktisk. Om jeg må si det selv, jeg var en ganske awesome skinhead… joda, jeg er kanskje kul nå, håret mitt er jo ikke som alle andres, men FY FLATE så jeg savner håret mitt!!! Håret var da en ting, men da jeg klippa av meg luggen min, som en siste finish, gikk jeg rett i kjelleren.

Dette er selvsagt ting en ikke kan se på meg, for i møte med folk tar jeg meg så sammen at jeg burde fått en Oscar! Jeg kan liksom ikke planlegge ting lengre, for jeg aner ikke hvordan formen er dagen etter. Selv om formen er god i dag kan det fort snu i morgen, og jeg ligger strøken uten forvarsel. (Begynner å bli litt lei av å si «jeg kommer, med forbehold») Jeg har vel å merke bytta type medisin, fremdeles cellegift, men denne gang i sprøyter. Det gjør at jeg heldigvis får i meg mat noen dager i uka (untatt de første dagene etter jeg har tatt sprøyta), men formen er ennå veldig ustabil, men jeg mister iallefall ikke håret av den. Det verste med denne er nok hodeverken, for jeg klarer meg faktisk helt fint uten mat over lengre tid. Men når hodeverken kommer så kommer den med stil. Jeg fungerer ikke om jeg prøver aldri så hardt, må fremdeles si nei til ting jeg egentlig vil være med på og har slutta helt med grafikk på IMI for en periode. Hodet henger rett og slett ikke med lengre, og på det verste klarer jeg heller ikke uttrykke meg med ord face2face, men må skrive ting ned for å få fram hva jeg egentlig vil si. Å ha det sånn går ut over alt annet, og spesielt humøret. Jeg har «mista» halve humoren min i det hele, ler vel ikke like mye som før, men klarer nå i det minste å være litt menneskelig når jeg faktisk er utfor døra. Tenker vel egentlig at jeg har dager der jeg ikke kjenner meg selv igjen, men håper og tror at det er bare for en periode… mens kroppen venner seg til all giften jeg faktisk sprøyter inn.

Her er det rett å slett bare å være tålmodig, både for meg og folk rundt meg. Jeg veit jeg vil komme tilbake til den jeg egentlig er, men aner ikke når. Jeg håper jo at dette slipper taket når kroppen venner seg til at den får en sprøyte med cellegift hver uke, og at jeg etterhvert vil ha et mindre smertefullt liv.

Datteren som kom hjem igjen :)

«Så kom hun til seg selv i grisebingen, reiste seg opp og begynte vandringen hjem til sin Far»

Yeah, det er vel akkurat det som skjedde rett etter vinterferien.

Får begynne med episoden der Tore på sporet var i India. Om du ikke så den var han med ei jente fra Sandnes til Mumbai for å finne hennes biologiske mamma. Det er klart jeg så den episoden, nesten bare fordi han skulle til Mumbai som også er «min» by. Det er der jeg ble født, der jeg har min biologiske familie (om de lever ennå), og et lite glimt av dette får du her. Uansett, jeg husker jeg var SÅ emosjonell da jeg så dette på TV, og ja, hun fant mammaen sin… Jeg for min del holdt på å «få slag» da de skulle besøke barnehjemmet hennes, som var samme barnehjem vi hentet min lillesøster på. Det var så rart å se det på TV, kjenne igjen ei av damene derfra… herlighet! I dagene etter på kom spørsmål fra veldig mange om det var noe jeg kunne tenkt meg, om jeg kunne tenkt meg å finne min familie, hva jeg synes om det… følte meg nesten som en «talsperson» for alle adopterte, men var veldig klar på at det er så forskjellig fra person til person.

Uansett, det ble litt vel mye til slutt… og da spør ei meg om «hvis vi hadde funnet din mamma og hun satt her, hva ville du sagt til henne?» Det er jo klart at jeg ikke visste, jeg må tenke igjennom sånne ting før jeg i det hele tatt klarer å si noe høyt. Så da blei vi enige om at jeg skulle skrive et brev til den biologiske mammaen min. Altså, å skrive et brev til ei du mest sannsynlig aldri kommer til å få møte er noe av det rareste jeg har gjort, men jeg gjennomførte! Skreiv brevet nesten ferdig, og gav meg. Det var snakk om å brenne brevet da jeg hadde skrevet det ferdig, men det ville jeg gjøre sammen med noen jeg stolte på.

I ganske god timing fikk jeg billetter til Oslo av ei venninne som ikke kunne reise likevel, og ringte og spurte om jeg ville ha dem. Det var ikke nei hos meg for å si det sånn! Så uka etter reiste jeg for å besøke ei god venninne der borte. Hun visste om brevet jeg skreiv og sånn, og etterhvert spurte jeg litt forsiktig om hun kunne være med å brenne brevet (som jeg hadde med meg i tilfelle). Den kvelden vi brant brevet… det var veldig mye følelser fra min side, kanskje litt mer enn jeg hadde tenkt. Hun begynte med å spørre om litt ting, for å høre hvor gjennomtenkt det var. Jeg svarte så godt jeg kunne, men til slutt tok følelsene over og jeg ender i sofaen i det drøyeste angstanfallet jeg har ever hatt. Tok litt tid før jeg fikk kontroll igjen husker jeg, bare for å gå rett inn i et nytt anfall. Det var tydelig at her lå det mer følelser enn jeg var klar over. Vi fikk brent brevet til slutt og jeg følte meg lettet over å være ferdig med den biten, samtidig som jeg var dønn sliten etter angstanfallene…

Det var jeg ikke! Dagen etter skal jeg fly hjem, kommer meg igjennom sikkerhetskontrollen og setter meg på gaten og venter. Uten forvarsel kommer tårene, og jeg begynner å gråte. Tar meg sammen, går inn på flyet og begynner å gråte igjen…. sånn holdt jeg på, av og på med gråting i over to dager! Forstod ikke hva som var greia. De som kjenner meg ville vel sagt endelig kom det… Den eneste jeg turde å si noe til da var hun jeg nettop hadde vært hos, og fortalte hva som skjedde. Hun på sin side har hatt som mål å peke på Jesus for meg, vise meg hvem Han er. Jeg har ikke alltid vært like gira på å høre om det, men etter angstanfallene da jeg var hos henne husker jeg at jeg sa «Aldri slutt å pek på Jesus, for før eller seinere kommer det til å gå inn» Noen dager seinere snakker jeg med henne på telefon, og sier at det har vært ei sperre mellom meg og Gud, og at det var vært sånn i rundt to år, minst. Hun spør om det skjedde noe da, og jeg sier «ja, da døde ei annen god venninne….» Og da skjønte jeg at jeg har vært så bitter og sint for at hun døde… (Altså, det var kommet så langt at jeg en periode nekta å be for syke. Jeg synes det var så urettferdig at hun ikke fikk helbredelse, men andre skulle få…) Og så hører jeg meg selv si at «jeg tror jeg må invitere Gud tilbake til livet mitt og gi slipp på sinnet jeg har båret med meg», og så knakk jeg sammen. Altså…. jeg visste at jeg kom til å snu, men ikke så raskt…. Hun ber en bønn før vi legger på, og da ber jeg en bønn selv…. og inviterer Gud tilbake til livet mitt, og ber Han om å hjelpe meg å gi slipp på alt. Jeg ville kjenne Gud sånn som venninna mi kjenner Han… Hver gang hun har prata om Gud har jeg tenkt at dette vil jeg også ha, men jeg klarer det ikke.

Hva som enn skjedde den natta har jeg ikke ord for… men NOE var annerledes da jeg våkna. Sinnet var borte og jeg klarte for første gang på lenge å tenke på Gud uten vonde følelser inni bildet. Over de neste ukene følte jeg at jeg blei kjent med Gud på ny, kjent med Han som Pappa… Det tomrommet jeg hadde er ikke der lengre, sinnet er der ikke lengre…. Jeg føler meg seriøst som et nytt menneske, og uansett hva som kommer framover veit jeg nå at Gud er med meg! ❤

Inder, svarting eller pakkis?

Ja, når du er indisk og vokser opp i Norge begynner du seriøst å lure på hvem av dem du er etterhvert. Joda, jeg var vel svart som natta da jeg kom til Norge som baby. Fargen var på grensa til svart, øynene var store og svarte. Ja, kanskje jeg var en liten svarting da? Vel, jeg var 3 måneder da jeg kom på sykehus. Da var jeg 1 kilo, og holdt på å dø! Den såkalte mammaen min stakk av etter åtte dager, og jeg var ute av sykehuset etter en måned. Jeg var da fire måneder og bodde på barnehjemmet til jeg var 11 måneder. Da kom jeg til Norge…

 

Jeg var fullt klar over at jeg var annerledes, men mor og far var åpne fra den dagen jeg begynnte å spørre.

– Ja, du er adoptert Hanne. Vi hentet deg i India, og det er derfor du f.eks ikke ligner på oss.

– Hmm, men dere er jo mor og far, har jeg en mor og far i India og da?

– Ja, men de kunne ikke ta vare på deg, så du kom på barnehjem og vi hentet deg der.

Så enkelt kan det forklares, og jeg var glad for å ha endt opp I Norge, nærmere bestemt på Ganddal. Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet var fint etter jeg kom hjem… Jeg var barnehageungen som alltid måtte svare på spørsmål om hvorfor jeg var så himla brun, jeg fikk merkelige blikk etter meg. På skolen ble jeg banka, slått, spyttet på. De tok tingene mine og stakk av med dem. Blikkene var de samme, «du er annerledes», ordene var de samme: neger, inder, svarting, pakkis og alle mulige kreative måter de kunne si dette på. Yep, jeg har hørt alt! Jeg var på toppen av alt den svakeste i klassen, så jeg var et lett offer. Jeg tok ikke igjen, og fikk jeg muligheten hadde de tatt meg før jeg fikk prøvd. Jeg var den som kom redd hjem, ville ikke på skolen neste dag for da tok de meg igjen. Nok en runde med slag, spytting og fysisk vold, de frekke kommentarene på fargen min og at jeg egentlig ikke hørte hjemme her i Norge var bare en bonus. «Dra deg vekk der du kommer fra»

Uansett hva du sier føler jeg meg annerledes her i Norge. Jeg er født i feil land, feil by og har feil farge. Vi går under «de slemme», for som ei lita jente sa til meg for ikke lenge siden: «Pappa sier at sånne som deg ikke er snille» Det finnes dager der jeg skulle ønske jeg var hvit en periode, bare for å slippe blikk og kommentarer…. bare for en liten stund.

Hadde jeg ikke brukt selvironi som et forsvar hadde jeg gått rett i kjelleren for lenge siden. Dette er det såreste punktet jeg har, og på denne måten tar jeg fra folk muligheten til å si en stikkende kommentar. Blikk og kommentarer får jeg selvfølgelig ennå, og det er like vondt hver gang. Jeg har bare blitt ekspert på å skjule det. Faktum er at jeg kun føler meg skikkelig hjemme når jeg er tilbake i India. Der er folk som meg og de ser ikke rart på meg. Jeg er hjemme!

 

Det finnes såklart noen jeg har sluppet inn, som får lov å komme med vitser og kommentarer. De vet veldig godt hvem de er selv,dem jeg ikke øyeblikkelig stenger ute etter en kommentar. Dere gjør hverdagen så mye lettere, og det betyr mer enn dere aner at vi faktisk kan ha humor om noe jeg egentlig synes er såpass sårt!

The slumdog returns!

For de som ikke veit dette om meg, er jeg født i slummen i Juhu beach, Mumbay. Hun som fødte meg var mest sannsynlig for fattig til å ta seg av meg, og leverte meg på barnehjemmet, og stakk av. Jeg var liten, døddsyk, og endte opp på sykehuset i 3 måneder pga underernæring. Den biologiske pappaen min er død. Jeg husker ikke dette, så klart, men jeg veit iallefall om det, og i og med at det er en del av meg har jeg et hjerte for fattige barn. Det er noe helt spesielt med dem.

Her i Uganda har jeg sett mye trist. Folk som bor i skur og jordhytter, de eier ikke nåla i veggen, og det river skikkelig å se det, og det har satt i gang mye tanker hos meg. Har jo vært i India mange ganger, å sett en del derfra, men tror jeg ser ting med litt andre øyne nå. Er tross alt 9 år siden jeg var i India sist. Ungene her i Uganda inspirerer meg. De har ingenting. Eller…, de har klærene de har på seg, å kanskje bittelitt til, men omtrent ingen leker. Da jeg skulle leke med ungene her i går, blei vi nødt å finne på egne leker i et «telt». Det endte med at vi sang for hverandre. De på engelsk, og vi prøvde oss på «hvem er jungelens konge» og et par dansemoves, og samtlige som var der fikk seg en god latter, i og med at jeg ikke kan danse om det så smalt!

Det setter ting litt i et annet perspektiv, og jeg har lenge tenkt at jeg har jo så lite å komme med overfor de som er fattige. Svaret er meget enkelt: se dem! Jeg tror ungene får mer glede av at vi bruker tid med dem, istedefor å gi dem en leke, for å så gå fra dem. Å de trenger å bli sett og. I dag, f.eks var det en liten gutt som hoppa på fanget mitt etter et halvt minutts øyenkontakt. Over de to siste dagene har ungene gitt meg mye glede, men og satt i gang en haug med følelser hos meg. 

Det som imponerer meg skikkelig er at de er gjerne fattige, de eier gjerne ingenting, men likevel er det sjelden jeg ser så mye glede i barn som jeg har sett de to siste dagene. Jeg blir utrolig emosjonell av å se hvordan de har det.. (Hvem hadde ikke blitt det)

 

Tanken jeg sitter igjen med er at jeg er utrolig takknemlig for hva jeg har, å ikke bør henge meg så opp i det jeg ikke har, å ike minst, takknemlig for at jeg ikke blei værende i slummen da jeg var liten.